I 97 % av alle oppsitt fra bakken konsentreres trykket som utøves på hestens rygg på én side av manken. Dette tallet kommer fra en studie målt med en trykkmatte under salen, og det dukker ikke opp noen steder i vanlige guider. Det er likevel dette som forklarer hvorfor instruktører insisterer så mye på bruk av oppsittkrakk. Å ri på hest er en tilsynelatende enkel bevegelse, men den utspiller seg i løpet av ti sekunder hvor alt kan gå galt: en løs gjord, en hæl som treffer flanken, et ben som faller for tungt. Denne guiden gir deg den nøyaktige metoden, hva som er normalt første gang, hva som ikke er det, og hva du må forberede før din første time.
Det viktigste å huske
- Å ri på hest betegner utøvelsen av ridning, å ri en hest betegner det å ri på dette spesifikke dyret. Begge formene er korrekte.
- Fem kontroller går forut for handlingen: gjord, stigremmer, tøyler, hjelm, underlag. Gjorden er den mest forsømte og den farligste.
- Oppstigningen i salen deles inn i 7 trinn. Du heiser deg opp ved å dytte fra med høyre ben, aldri ved å dra i tøylene.
- Fra bakken er den totale kraften og trykket på hestens rygg betydelig høyere enn de som måles fra en 35 cm høy oppstigningskrakk.
- Tradisjonen med venstre side kommer fra det middelalderske sverdet som ble båret på venstre side. Ingen teknisk grunn krever det i dag.
- Ved avstigning skal begge føttene ut av stigbøylene før alt annet. En fot som sitter fast er den klassiske alvorlige ulykken.
- I en tilknyttet klubb er FFE-lisensen avgjørende for din forsikringsdekning fra og med klargjøring av hesten: 29 euro for unge, 40 euro for voksne i 2026-sesongen.
Å ri: hva uttrykket egentlig betyr
Å ri betegner utøvelsen av ridning generelt, mens det å ri en hest betegner det å sitte på dette spesifikke dyret. Begge formuleringene er korrekte, de sier bare ikke det samme.
Nyansen er slik:
- Å ri: aktiviteten, uten utfyllende ledd. “Il monte à cheval depuis deux ans” betyr “han har drevet med ridning i to år”.
- Å ri en hest: handlingen rettet mot et spesifikt dyr. “J’ai monté un cheval difficile” viser til en bestemt hest.
- Å sette seg i salen: selve bevegelsen, den som går fra bakken og opp til sittende stilling. Dette er hovedtemaet på denne siden.
- Å klatre opp på en hest: vanlig form i dagligtale, men som heller gir inntrykk av å klatre enn å utøve ridning.
Synonymer som kan brukes skriftlig er chevaucher, enfourcher og faire du cheval. Det første har en litterær klang, det andre beskriver bevegelsen av benet som går over krysset, det tredje tilhører det vanlige språket. I klubbterminologi snakker man mest om monter, kort og godt, og reprise for å betegne gruppetimen.
De 5 kontrollene du må gjøre før du setter foten i stigbøylen
Fem kontroller skiller en korrekt oppsitting fra en unødvendig ulykke, og de tar til sammen mindre enn ett minutt å utføre. Ingen av dem er valgfrie, selv ikke på en klubbhest som er klargjort av noen andre.
- Sjekk gjorden. Dette er den viktigste kontrollen, og den som oftest blir glemt. En hest blåser opp magen mens man saler den, for så å slappe av etterpå. En gjord som ble strammet ti minutter tidligere, har blitt løs. Før to fingre flatt mellom gjorden og hestens side: hvis du får plass til fire, stram ett hakk. En sal som snur seg under oppstigning er den vanligste årsaken til fall ved oppstigningsstedet.
- Juster stigbøylereimene før du stiger opp. Armregelen gir en pålitelig startinnstilling: plasser knyttneven mot stigbøylekroken, strekk armen langs skinnreimen, stigbøylen skal nå opp til armhulen din. Du kan finjustere når du sitter i salen, men å stige opp med stigbøylereimer som er dobbelt så lange som nødvendig, gjør bevegelsen nesten umulig.
- Ta tøylene og før dem over halsen. De må være ført frem mot hodet, tilpasset og klare til å gripes. Tøyler som henger ned til bakken er en felle: hesten kan tråkke på dem og skade munnen, eller få panikk.
- Fest hakereimen på hjelmen før du nærmer deg hesten. Den skal lukkes i boksen eller i døråpningen, ikke når du allerede har foten i stigbøylen. En hjelm som bare er satt på hodet uten å være festet, beskytter ikke mot noe.
- Kontroller underlaget under føttene dine. Flatt, sklisikkert og ryddig terreng. Ingen stigninger, ingen løs grus, ingen frosne sølepytter. Hesten må ha fire stabile bein, og det må du også.
I forberedelsene som går forut for disse kontrollene, beskriver vår guide for strigleutstyr hva du må ha for hånden før du i det hele tatt henter frem en sal. Vanlige elementer innen salmakerutstyr og vedlikehold finner du i vår kolleksjon for ridetilbehør.
Å sette seg i salen: metoden i 7 trinn
Å sette seg i salen deles opp i syv sammenhengende bevegelser, og den eneste regelen som ikke tillater noen unntak, er at man hever seg opp ved å skyve fra med høyre ben, aldri ved å dra i tøylene. Her er hele fremgangsmåten.
- Plasser deg ved hestens venstre skulder, vendt bakover. Din venstre skulder er på høyde med hestens venstre skulder, og blikket ditt er rettet mot krysset. Denne orienteringen er viktig: hvis hesten går fremover, får den deg til å rotere mot den i stedet for å bringe deg ut av balanse.
- Hold begge tøylene i venstre hånd, justert kort, men uten spenning. En lett kontakt med munnen er nok til å be hesten om å stå i ro. En stram tøyle ber den derimot om å rygge.
- Plasser venstre hånd på manken, med tøylene, eller på forsvisselen hvis du trenger mer høyde. Manken er det høyeste punktet ved bunnen av halsen: det er et stabilt støttepunkt.
- Plasser venstre fot i stigbøylen, med tåspissen mot hestens forpart, aldri vinkelrett. Hælen din må aldri på noe tidspunkt berøre hestens flanke: det er signalet som får en sensitiv hest til å gå fremover.
- Støtt deg med høyre hånd på baksvisselen, den hevede bakre delen av salen, eller på den motsatte kappen. Mange ryttere tar tak i forsvisselen med begge hender: dette drar salen til den ene siden og forverrer situasjonen.
- Hiv deg opp ved å skyve fra med høyre ben som er igjen på bakken, i én impuls, ikke ved å dra. Du stiger opp vertikalt, med overkroppen nær hestens flanke. Før deretter høyre ben høyt over krysset, uten å berøre det.
- Sett deg forsiktig ned, ved å følge bekkenets bevegelse nedover med hendene. Vekten plasseres, den faller ikke. Finn deretter den høyre stigbøylen uten å se ned, ved å lete etter stigbøylen med tuppen av foten.
Det som er helt normalt første gang: å mangle styrke i det sjette steget, å måtte prøve to ganger, å trenge en oppstigningskrakk selv om du er sporty. Å sitte opp fra bakken krever en hoftefleksibilitet som få mennesker trener på i hverdagen. Dette er ikke en mangel på fysisk form, det er en bevegelighet som må trenes opp.
Det som ikke er normalt: en hest som rygger med en gang du tar i stigbøylen, eller som systematisk flytter seg. I så fall, stopp og tilkall instruktøren. Problemet ligger aldri bare hos deg.
Oppstigning, stigbøyle eller barbak: hva hver metode koster hestens rygg
I 2008 målte en studie publisert i The Veterinary Journal, ved hjelp av en trykkmatte under salen, hva det å sitte opp i salen faktisk påfører hestens rygg, og forskjellen mellom bakken og en oppstigningspall er tydelig. Ti ryttere satt opp tre ganger fra bakken og tre ganger fra en 35 centimeter høy plattform, i tilfeldig rekkefølge.
Resultatene, når de er normalisert til rytterens masse: den totale kraften og topptrykket er betydelig høyere når oppstigningen skjer fra bakken. Maksimum nås i det nøyaktige øyeblikket når høyre ben passerer over krysset, det vil si på det sjette trinnet i metoden ovenfor. Og i 97 % av de observerte oppstigningene var trykket konsentrert på høyre side av manken, altså siden motsatt av der rytteren befinner seg.
Det er denne asymmetrien som er interessant. Den sier ikke at man aldri skal sitte opp fra bakken: den sier at en hest som blir ridd flere ganger om dagen, alltid fra samme side, alltid fra bakken, mottar en gjentatt og ensidig belastning på et smalt område. Oppstigningshjelp handler derfor ikke om rytterens komfort, men om fordelingen av en belastning.
- Metode | Belastning på hestens rygg | Vanskelighetsgrad for rytteren | Når den skal brukes
- Oppstigningskrakk (35 cm og høyere) | Den laveste av de fire, redusert kraft og trykktopp | Lav, tilgjengelig for alle | Som standard, og systematisk på en hest som ris flere ganger daglig
- Stigbøyle fra bakken | Total kraft og topptrykk betydelig høyere, konsentrert på høyre side av manken | Høy, krever god hoftefleksibilitet | Utendørs, når ingen støtte er tilgjengelig
- Ekstern hjelp (støtte av ben) | Lav, belastningen fordeles av personen på bakken | Lav, men krever koordinasjon mellom to personer | Nybegynner uten oppstigningskrakk, eller skadet rytter
- Barbak (uten sal) | Trykk fordelt over en større flate, men uten bom til å fordele det | Svært høy uten støttepunkt | Spesifikk trening av sits, aldri under innlæring
Et ord om ridning uten sal, siden det er et av temaene som dukker opp oftest: fraværet av en sal betyr ikke fravær av belastning. Salen fordeler rytterens vekt på begge sider av ryggraden takket være bommen. Uten den påføres vekten direkte, over en bredere flate, men uten denne spredningen. Det er en balanseøvelse, ikke en praksis som er mer respektfull av natur.
Hvorfor rir vi opp fra venstre side, og må vi fortsatt gjøre det
Vi sitter opp fra venstre side på grunn av et sverd som ingen har båret på fem århundrer. I middelalderen bar ridderen sverdet sitt på venstre side, slik at han kunne trekke det med høyre hånd. Å sitte opp fra høyre side ville ført til at våpenet, selv i sliren, kom over hestens kryss, med risiko for å skade den. En svekket hest, selv om det var ubetydelig, ble et handikap i kamp.
Vanen ble strengt lært bort ved militærskoler, deretter overført til sivile skoler for ridning, og den har festet seg overalt. Vokabularet har bevart spor av dette: Vi snakker fremdeles om montørsiden for venstre side, og ikke-montørsiden for høyre side.
I dag finnes det ingen teknisk grunn som krever det. Og studien nevnt ovenfor gir til og med et argument for å endre på det: Siden presset konsentreres 97 % på høyre side av manken når man sitter opp fra venstre, vil det å veksle mellom sidene mekanisk fordele denne belastningen.
To forholdsregler før du begynner:
- Hesten må vennes til dette gradvis. En rideskolehest som aldri har blitt ridd fra høyre side, kan forskyve seg, snu hodet eller rygge. Dette er ikke uvilje, det er en overraskelse.
- Gjør det under oppsyn første gang. Dine egne referansepunkter endres også: hendene bytter funksjon, støtten er ikke lenger den samme, og balansen må finnes på nytt.
Den riktige posisjonen når du sitter i salen
Når du sitter, ligger den korrekte posisjonen i én enkelt referanselinje: skulder, hofte og hæl på linje vertikalt sett fra siden. Alt det andre følger av dette.
Detaljene for hvert område:
- Setet. Du har kontakt med begge sittebeina og skambenet, ikke sittende bakover på halebeinet eller forover på skrittet. Ryggen er rett uten å være stiv, og skuldrene er avslappet nedover.
- Benene. Plassert langs hestens side, med leggen inntil uten press. Hælen er lavere enn tåballen, noe som stabiliserer benet og forankrer deg i salen. Foten hviler på stigbøylen ved tåballene, ikke stukket helt inn til hælen.
- Hendene. Over manken, med en avstand tilsvarende bittets bredde, med tomlene pekende oppover. Albuene holdes inntil kroppen. En myk linje skal kunne trekkes fra albuen din til hestens munn via tøylen.
- Blikket. Rettet langt frem, mellom hestens ører og videre. Se aldri ned på halsen: hodet veier flere kilo, og ved å senke det tipper hele overkroppen din fremover, noe som bringer både deg og hesten ut av balanse.
Denne posisjonen er ikke dekorativ. Den fordeler vekten din i midten av salen, der hestens rygg bærer den best, og den gjør deg klar til å reagere. En rytter i konstant ubalanse tar tak i tøylene for å holde seg fast, og en rytter som holder seg fast i tøylene, drar i hestens munn. For videre arbeid, når dette grunnlaget er på plass, fortsetter vår guide for galopp der denne slutter.
Gå av hesten uten å skade deg
Når du skal gå av, må begge føttene ut av stigbøylene før noe annet beveger seg. Dette er den viktigste sikkerhetsregelen i hele sekvensen, og det er den de fleste guider glemmer å nevne.
Årsaken er enkel: en fot som sitter fast i stigbøylen mens kroppen faller mot bakken, er scenarioet for en alvorlig ulykke. Rytteren ender opp hengende, med hodet ned, mot siden av en hest som kan løpe av gårde. Ingen annen feil ved ridning har et slikt potensial.
Den korrekte sekvensen:
- Stopp hesten helt og sørg for at den står stille, ikke bare har satt ned farten.
- Ta begge tøylene i venstre hånd, med samme lette kontakt som når du sitter opp.
- Ta høyre fot ut av stigbøylen, deretter venstre fot. Begge, uten unntak, før du beveger kroppen.
- Plasser høyre hånd på forsvisselen, venstre hånd blir værende på halsen sammen med tøylene.
- Len overkroppen fremover og før høyre ben over krysset, høyt, uten å berøre det.
- La deg gli langs siden ned til bakken, mens du beholder kontakten med salen.
- Demp landingen med knærne når du berører bakken, med bena lett bøyd. En hest er mellom 1,50 og 1,70 meter i mankehøyde for vanlige størrelser: fallet er ikke ubetydelig for leddene.
Gå aldri av hesten mens du beholder venstre fot i stigbøylen for å “sikre” avstigningen. Denne varianten virker tryggere, men den er nøyaktig det motsatte.
De 7 nybegynnerfeilene som får hesten til å reagere
Syv feil går systematisk igjen hos ryttere som er nybegynnere, og alle har en direkte og umiddelbar konsekvens for hesten. Ved å kjenne til dem på forhånd unngår du å måtte lære gjennom uhell.
- Dra i tøylene for å heise deg opp. Trekket går gjennom bittet og havner i munnen på hesten. Resultat: den rygger, løfter hodet, eller begge deler. Oppstigningen skal skje ved hjelp av bena og støttepunktene, ikke ved hjelp av munnen.
- Plante hælen eller tåspissen i siden. Når du skyver foten inn i stigbøylen, vil tåspissen som er vendt mot hesten presse mot ribbeina. For hesten er dette et signal om å gå frem. Den går frem, og du er halvveis oppe.
- La deg falle ned i salen. I det syvende steget må vekten plasseres forsiktig. En rytter på 70 kilo som setter seg brått, påfører en brutal belastning på et område hvor ryggraden går. Gjentas dette, vil hestens rygg stivne.
- Sitte opp uten å ha kontrollert gjorden. Nevnt tidligere, men dette er den hyppigste feilen i absolutt forstand. Salen vrir seg, og rytteren havner på bakken med salen under magen på hesten.
- Nærme seg bakfra uten å gi beskjed. Hesten har en blindsone bak seg. En hånd som legges på uten forvarsel, utløser en fluktrefleks eller et defensivt spark. Du bør nærme deg ved skulderen, snakke til hesten og holde en hånd i kontakt.
- Se på føttene når du sitter i salen. For å lete etter høyre stigbøyle eller for å sjekke posisjonen din. Hodet bøyd nedover skaper ubalanse fremover og forkorter setet. Stigbøylen finnes med foten, ikke med øyet.
- Sitte opp på en hest som ikke har stått stille. Hvis den beveger seg, er den ikke klar. Sett deg ned igjen, vent på at den står helt stille, og begynn på nytt. Å sitte opp på en hest i bevegelse setter deg i ubalanse i det verste øyeblikket.
Lisens, hjelm og første time: hva du trenger før du drar
For å ri i en klubb tilknyttet det franske rideforbundet (Fédération française d’équitation), er ikke lisensen en administrativ luksus: det er den som sikrer din forsikringsdekning, fra klargjøring av hest og frem til aktiviteten er avsluttet. Uten en gyldig lisens har du verken tilgang til organiserte timer eller til å ta Galops-prøver.
For sesongen 2026 er prisen for en utøverlisens 29 euro for ungdom og 40 euro for voksne. Denne prisen ble justert 1. september 2025, etter mer enn tretti år uten endringer. Med andre ord er dette den første prisøkningen en hel generasjon ryttere har opplevd.
Når det gjelder hodebeskyttelse, er den gjeldende europeiske standarden for nye hjelmer EN 1384:2023, som ble kunngjort sent i 2023. Den skjerper den tidligere overgangsstandarden VG1 01.040 2014-12 betraktelig:
- Sideveis stivhet økt fra 630 til 800 newton.
- Energi for perforeringsmotstand økt fra 14,7 til 18,4 joule.
- Test av hakereimens stabilitet økt fra 175 til 240 millimeter.
Hjelmer sertifisert med VG1 er fortsatt tillatt i konkurranser i EU, men de kan ikke lenger produseres under denne standarden. Hvis du kjøper en ny hjelm, sjekk om merkingen EN 1384:2023 står på etiketten på innsiden. Og husk at en hjelm som har vært utsatt for et støt må byttes ut, selv om den ser uskadd ut.
For øvrig er dette hva som faktisk er nødvendig til den første timen, og hva som kan vente.
- Kategori | Elementer | Hvorfor
- Uunnværlig fra første time | Godkjent hjelm, myke bukser uten innvendig søm, lukkede sko med liten hæl | Sikkerhet og minimal komfort. Hælen hindrer foten i å skli gjennom stigbøylen
- Raskt nyttig | Støvler eller ridestøvletter med leggbeskyttere (chaps), hansker | Bare legger gnisser mot salen og får sår i løpet av to økter
- Senere, avhengig av praksis | Ridebukser med kneforsterkning, sikkerhetsvest, ridepisk | Kjøpes når disiplin og nivå er fastlagt
De fleste rideklubber låner ut hjelm til de første timene, noe som gjør det mulig å teste før man investerer. Vanlige antrekk og utstyr finnes i kolleksjonene for ridning og rideklær, og små hverdagstilbehør til stallen i kolleksjonen hestetilbehør.
FAQ: ri på hest
Her er korte svar på spørsmålene som oftest går igjen hos ryttere som er nybegynnere.
Hva kalles det å ri på en hest?
Dette kalles ridning. Begrepet betegner alle teknikker og disipliner som praktiseres til hest. Den presise bevegelsen som består i å gå fra bakken og opp i salen kalles å sitte opp, og verbet som brukes i klubbene er ganske enkelt “å ri”.
Hva er synonymet for å ri en hest?
Vanlige synonymer er å sitte opp på og å klyve opp på. Det første tilhører snarere det litterære språket, det andre beskriver bevegelsen av benet som føres over hestens kryss. Muntlig vil man oftest si “å ri” eller ganske enkelt “å drive med hest”.
Kan man ri uten lisens?
I en klubb tilknyttet det franske rideforbundet (Fédération française d’équitation) er lisensen en forutsetning for forsikringsdekning og tilgang til organiserte timer. Enkelte anlegg tilbyr prøveridning eller sporadiske rideturer under en egen forsikring, men så snart du begynner på et kursforløp, blir lisens regelen.
I hvilken alder kan man begynne å ri?
Klubber tar vanligvis imot barn fra tre eller fire års alder i baby-ponni, og deretter i ponniklubb. For voksne finnes det ingen aldersgrense. En betydelig andel av nybegynnerne i klubber har passert tretti år, og mange oppdager ridning ved å følge barna sine.
Hvor lang tid tar det å lære å ri?
Regn med rundt ti økter for å bli selvstendig i skritt og nedsittende trav på en rolig rideskolehest. Galopp 1, det første offisielle nivået, oppnås ofte i løpet av en sesong med én ridetime i uken. Selve sitsen automatiseres i løpet av tre eller fire økter.
Bør man være redd for å ri første gang?
Frykt er normalt og til og med nyttig: det opprettholder årvåkenheten. Det som roer ned frykten raskest, er å kjenne til sekvensen på forhånd, noe denne guiden gjør nøyaktig, og å velge et sted som gir deg en skolehest som er vant til nybegynnere.
