Du finner jevnlig små høyballer i hestens krybbe, eller på gulvet foran fôrhekken. Denne detaljen, som man feier bort uten å tenke over det, er et av de mest pålitelige tegnene på et tannproblem. Hestens tenner synes ikke, pusses ikke, og likevel betinger de alt det andre: fordøyelsen, den generelle tilstanden, komforten under arbeid og til og med alderen som vil bli oppgitt til deg ved et kjøp. Denne guiden gir deg det nøyaktige antallet tenner i henhold til dyrets profil, rollen til hver type, årsaken til at de vokser gjennom nesten hele livet, metoden for å lese alderen på fortennene år for år, og listen over tegn som bør få deg til å kontakte en profesjonell.
Det viktigste å huske på
- En voksen hoppe har 36 tenner, en voksen hingst har 40: forskjellen ligger i de fire hjørnetennene.
- Et føll har 24 melketenner, uten jeksler eller hjørnetenner, og det permanente tannsettet er komplett ved 6 års alder.
- Tennene til en hest er hypsodonte: de vokser kontinuerlig, og denne veksten kompenseres normalt av slitasjen fra tygging.
- Kraftfôr reduserer kjevebevegelsene fra side til side og bryter denne balansen: dette er hovedårsaken til tannspisser.
- Alder kan leses av fortennene i underkjeven, på en pålitelig måte opp til 12 eller 13 års alder, og som et estimat utover dette.
- Fagfolk kaller denne avlesningen å bestemme hestens alder etter tennene, og alderen man får kalles tannalder eller kommersiell alder: den erstatter aldri identifikasjonspapirer.
- En tannsjekk i året er et godt grunnlag, selv når ingen rasping er nødvendig.
Hvor mange tenner har en hest: 36, 40 eller 24 avhengig av tilfellet
En voksen hoppe har 36 tenner, en voksen hingst har 40. Forskjellen ligger kun i de fire hjørnetennene, som er til stede hos hingsten og mangler hos de fleste hopper. Føllet har på sin side 24 melketenner, uten noen jeksler eller hjørnetenner.
Dette tallet på 36 tilsvarer en helt jevn fordeling. I hver av de to kjevene har hesten:
- 6 fortenner: to midtfortenner i midten, to sidemidtfortenner på hver side, og deretter to hjørnefortenner ytterst.
- 6 premolarer, tre på hver side.
- 6 molarer, tre på hver side.
Hanner, samt såkalte sterile hopper, har i tillegg en hjørnetann per kvadrant, altså fire totalt. Det er herfra totalen på 40 kommer.
- Profil | Fortenner | Hjørnetenner | Premolarer | Molarer | Totalt
- Voksen hoppe | 12 | 0 | 12 | 12 | 36
- Voksen hann | 12 | 4 | 12 | 12 | 40
- Steril hoppe | 12 | 0 til 4 | 12 | 12 | 36 til 40
- Føll (melketenner) | 12 | 0 | 12 | 0 | 24
Veterinærer noterer denne fordelingen som en tannformel, i det modifiserte Triadan-systemet. Den leses overkjeve over underkjeve, for en halvdel av munnen:
- Voksen hingst: I 3/3 C 1/1 PM 3/3 M 3/3
- Hoppe: I 3/3 C 0/0 PM 3/3 M 3/3
- Føll: I 3/3 C 0/0 PM 3/3
En detalj er ofte forvirrende: formelen angir tre premolarer, mens hesten anatomisk sett opprinnelig har fire. Det er fordi den første premolaren vanligvis mangler. Når den likevel er til stede, har den et navn som alle ryttere kjenner til: ulvetann. Vi kommer tilbake til dette rett etterpå.
De fire typene tenner og rollen til hver enkelt
Hesten har fire typer tenner: fortenner, hjørnetenner, forjekseltenner og jekseltenner, og hver av dem utfører en helt distinkt oppgave. Tannsettet beskrives som heterodont: tennene har verken samme form eller samme funksjon. Hver type utfører et presist arbeid, og å forstå hvilken hjelper med å tolke det man ser i munnen.
Fortennene: å kutte gress
Fortennene sitter foran og brukes, sammen med leppene, til å fange og kutte gress. Fra innsiden og utover kalles de: de to pinces (midttennene) i midten, de to mitoyennes (mellomtennene) som rammer dem inn, og deretter de to coins (hjørnetennene). Denne nomenklaturen er ikke bare dekorativ: det er nettopp på disse tre parene i underkjeven at man kan lese hestens alder.
Hjørnetenner eller kroker: et vestigium
Hesten kan ha fra 0 til 4 hjørnetenner. Hos hingster kalles de ofte for kroker. De sitter mellom fortennene og mellomrommet (barrene), og spiller ingen rolle i tyggingen. De dukker vanligvis opp rundt 4 eller 5 års alder hos hingster.
Premolarer og molarer: kverning
Dette er de egentlige jekslene. Hestens premolarer sies å være molariserte: de ligner på molarer og arbeider sammen med dem. Sammen danner de en kontinuerlig kverneflate, tyggeflaten, som reduserer plantemateriale til fine partikler. Det er her hele fordøyelseskvaliteten avgjøres, og det er også her, utenfor Deres synsfelt, at de vanligste problemene oppstår.
Ulvetenner og grisetenner
Ulvetann er den første vestigiale premolaren, av svært liten størrelse, plassert rett foran den første ekte premolaren i overkjeven. Dens motstykke i underkjeven, som er mye sjeldnere, kalles en grisetann. En hest kan ha to, bare én eller ingen.
Disse tennene har ingen tyggefunksjon, men de skaper et veldig konkret problem for rytteren: de befinner seg akkurat der bittet ligger. Det er derfor de tradisjonelt fjernes før innridning, for å unngå smertepunkter ved kontakt med bittet.
Mellom fortennene og jekslene finnes det dessuten et område helt uten tenner, som kalles lader. Det er nettopp her bittet hviler. Dette området er følsomt, og kvaliteten på utstyret betyr like mye som rytterens hånd: et bitt og et hodelag som er tilpasset hestens munn, er en del av grunnlaget for komfort under arbeid.
Hvorfor hestens tenner vokser gjennom nesten hele livet
Hestens tenner vokser nesten hele livet fordi de er hypsodonte: de har en lang krone-reserve begravd i tannkjøttet, som kommer ut etter hvert som overflaten slites ned. Dette er det mest avgjørende særtrekket ved deres anatomi, og det som forklarer nesten alle problemene man støter på.
Denne kontinuerlige veksten er ikke en anomali, det er en tilpasning. En hest beiter på gress som er fullt av silika, noe som er ekstremt slipende. Uten fornyelse ville tennene vært utslitt i løpet av få år. Naturen har derfor skapt en balanse: veksten kompenserer for slitasjen, og slitasjen kompenserer for veksten.
Fra utsiden og inn består en hestetann av ytre emalje, sement, tannbein og sentral emalje. Disse lagene har ulik hardhet og slites derfor i ulik hastighet. Det er dette som skaper det karakteristiske relieffet på tyggeflaten, som er uunnværlig for maling av fôr, og det er også dette som gjør tannoverflaten lesbar: slitasjen får frem mønstre som endrer seg med alderen.
Balansen opprettholdes så lenge hesten tygger tilstrekkelig. Tallene fra feltet er imidlertid talende:
- I naturlig tilstand beiter en hest mellom 15 og 20 timer om dagen.
- Ett kilo høy tilsvarer omtrent 40 minutters tygging, altså 6 til 7 timer for en rasjon på 10 kg.
- En rasjon som hovedsakelig består av kraftfôr, fortæres på en brøkdel av denne tiden.
Problemet er ikke bare varigheten, det er bevegelsen. Hesten tygger med en sirkulær, i stor grad sideveis bevegelse. Grovfôr krever stor amplitude; kraftfôr derimot, males med korte og vertikale bevegelser. Resultat: de ytre kantene på overtennene og de indre kantene på undertennene slites ikke lenger, og forvandles til skarpe kanter. Dette er den nøyaktige mekanismen bak ulvetenner.
Med andre ord skyldes de fleste tannproblemer hos tamhester ikke svakheter i tennene, men et gap mellom kostholdet deres og det munnen deres er designet for. Det er også dette som gjør hestens anatomi så fascinerende å observere når man først forstår sammenhengen: en interesse som vakkert forlenges av hestebilder og plakater som man henger opp hjemme.
Les av alderen på en hest ved hjelp av tennene: tabell år for år
Man kan lese alderen på en hest ut fra de seks fortennene i underkjeven ved å observere deres frembrudd, slitasjen på tyggeflaten og deretter vinkelen på profilen deres. Dette er den eldste og mest spektakulære bruken av hestens tannsett, og den hviler på tre sammenhengende observasjoner.
- Frembrudd: hvilke tenner som har kommet ut, og hvilke som fortsatt er melketenner. Dette kriteriet er det mest pålitelige, men det fungerer bare opp til ca. 5 år.
- Tannslitasje: tannens overflate endrer utseende med årene. Tannkaviteten, det mørke hulrommet i midten av tannen, forsvinner gradvis. Man sier at tannen er slipt når kaviteten har forsvunnet, og deretter planert når den sentrale emaljen ikke lenger er synlig. Da dukker tannstjernen opp, et brunt merke uten relieff.
- Form og vinkel: tannflaten går fra oval til rund og deretter til trekantet, og profilen til fortennene, som er veldig åpen hos den unge hesten, lukker seg med årene. Et karakteristisk hakk, svalehale, dukker opp på hjørnetannen.
Her er den fullstendige sekvensen, slik den læres bort i de offisielle franske hippologimanualene, inkludert Galop 8-pensumet publisert i 1995, og slik den bekreftes av refererende veterinærarbeider om hestens tannaldring publisert i 1998 i tidsskriftet Veterinary Clinics of North America.
- Alder | Tegn synlig på fortennene
- 8 dager | Melketenner (pinces) bryter frem
- 1 måned | Melketenner (mitoyennes) bryter frem
- 3 måneder | Melketenner (pinces) slitt over hele tyggeflaten
- 8 til 10 måneder | Melketenner (coins) bryter frem
- 15 måneder | Melketenner (coins) i kontakt med hverandre
- 2 år | Slitasje på melketenner (pinces og mitoyennes)
- 2 og et halvt år | Permanente fortenner (pinces) bryter frem
- 3 og et halvt år | Permanente fortenner (mitoyennes) bryter frem
- 4 og et halvt år | Permanente fortenner (coins) bryter frem
- 5 år | Fortenner (coins) i kontakt ved fremre kant, nesten fullstendig tannsett
- 6 år | Slitasje på fortenner (pinces)
- 7 år | Slitasje på fortenner (mitoyennes), fremkomst av den første svalehaleformen
- 8 år | Slitasje på fortenner (coins), fremkomst av den radikale stjernen på fortennene (pinces)
- 9 år | Trekantet sentralt emalje på fortennene (pinces)
- 10 år | Trekantet sentralt emalje på fortennene (mitoyennes)
- 11 år | Trekantet sentralt emalje på fortennene (coins)
- 12 år | Markert svalehaleform på en fortenneprofil som har blitt spiss
- 13 år | Utjevning av fortennene (pinces), trekantede tyggeflater
- 14 år | Utjevning av fortennene (mitoyennes)
- 15 år | Utjevning av fortennene (coins)
- 16 år | Fortennene (pinces) sprer seg fra hverandre
- 17 år | Fortennene (mitoyennes) sprer seg fra fortennene (pinces)
- 18 år | Fortennene (coins) sprer seg fra fortennene (mitoyennes)
En forholdsregel er nødvendig, og den er viktig. Denne avlesningen anses som pålitelig opptil 12 eller 13 år. Utover dette er den fortsatt mulig, og enkelte forfattere anslår alderen opptil rundt tretti år, men feilmarginen øker betraktelig. Flere situasjoner gjør den til og med direkte villedende:
- Papegøyebitt, et avvik i lengden mellom de to kjevene, som forvrenger all slitasje.
- Krybbebiting, som sliter ned tennene på en helt unormal måte.
- Et unormalt dypt tannhorn, som gir hesten en tilsynelatende alder som er lavere enn dens virkelige alder.
Det er også et utmerket hjelpemiddel for å lære anatomien til hodet og munnen, enten det er på en tavle eller på en detaljert hestefigur når man jobber med sin galopp.
Terminologi fra feltet: aldersbestemmelse av hest, markert alder, bégu
Å aldersbestemme en hest betyr å bestemme alderen ut fra fortennene, og alderen man kommer frem til kalles markert alder. Det finnes et presist fransk leksikon rundt hestetenner, arvet fra hestehandlere og lærebøker i galopp, hvor mestring av dette endrer fullstendig hvordan man følger en samtale i stallen eller en transaksjon.
- Boucher le cheval : å bestemme hestens alder basert på vekst og slitasje på tyggeflatene til de nedre fortennene. Dette er det tekniske verbet for operasjonen.
- Âge marqué eller âge commercial : alderen anslått ut fra undersøkelse av tennene. Nyansen er avgjørende, det dreier seg ikke om dyrets faktiske alder.
- Bégu : en hest hvis fortenner fortsatt har tannkaviteten etter 8 år. Munnen indikerer en alder som er lavere enn den virkelige.
- Faux-bégu : det enda mer uttalte tilfellet, hvor bunnen av kaviteten fortsatt er til stede etter 12 år.
- Queue d’aronde : hakket i form av en svalehale som dannes på hjørnetannen, et klassisk kjennetegn ved 7 år og deretter ved 12 år.
- Étoile radicale : det brune merket, uten relieff og ikke kantet med emalje, som dukker opp når tannen er slitt ned.
Dette ordforrådet er ikke bare en kuriositet for purister. Det eksisterer fordi alderen man kan lese ut fra tennene lenge har bestemt en pris, og der det finnes en pris, har det forekommet svindel. Man har observert bevisste endringer av tannflater, ment for å kunstig elde eller forynge en hest før et salg.
Den praktiske konklusjonen kan oppsummeres i én regel: munnen gir en indikasjon, papirene gir alderen. Hvis du er kjøper, bør du systematisk sammenligne det du ser i munnen med identifikasjonsdokumentet og SIRE-utskriften til dyret, det nasjonale registeret for identifikasjon av hester. Et markant avvik mellom de to er ikke nødvendigvis svindel, det kan dreie seg om en hest med «bégu»-tenner (hvor tannkroppene ikke slites ned som normalt), men det fortjener alltid et spørsmål til selgeren.
Overtenner, diastema, melketannkapper: de vanligste tannproblemene
Overbitt, diastema og melketenner som ikke faller ut, er uten tvil de tre vanligste tannproblemene hos hest. Patologier knyttet til hestetenner er vanlige, men blir i stor grad underdiagnostisert fordi tegnene er diskrete og det berørte området forblir usynlig uten utstyr. Her er tilfellene som utøvere oftest møter på.
Overbitt, også kalt emaljespisser, er uten tvil de vanligste. De dannes klassisk på utsiden av de øvre premolarene og molarene, og på innsiden av de nedre. Disse skarpe kantene skader kinnet og tungen. De korrigeres ved sliping utført av en profesjonell.
Diastema er et unormalt mellomrom mellom to tenner. Matrester samler seg der, gjærer og forårsaker betennelse i tannkjøttet som kan utvikle seg til en infeksjon, helt til tap av tannen eller til og med skade på kjevebenet. Dette er en smertefull situasjon som krever veterinær.
Persisterende melketenner gjelder unge hester. Melketannen faller ikke ut og blir sittende fast på den permanente tannen som vokser under, noe som irriterer tannkjøttet og kan føre til at den voksne tannen blir feilstilt. Fjerning av en fagperson forhindrer varig feilstilling.
Karies finnes også hos hest, med samme bakterielle mekanisme som hos mennesker.
Okklusjonsfeil skyldes en forskjell i lengde mellom de to kjevene. Når overkjeven er for langt fremme, kalles det overbitt; i det motsatte, sjeldnere tilfellet, er hesten prognat. Slitasjen blir ujevn og må følges opp.
Manglende tann skaper et mekanisk speilproblem: Uten en motpart fortsetter den motsatte tannen å vokse uten å slites ned, og ender opp med å danne et faktisk trinn på tyggeflaten, noe som blokkerer tyggebevegelsen.
Den eldre hesten har ofte flere av disse avvikene, forverret av år uten oppfølging. Resultatet er nesten alltid det samme: tygging som har blitt ineffektiv og en gradvis vekttap. Tannproblemer er for øvrig blant de vanligste årsakene til at en hest mister hold.
I alle disse tilfellene uten unntak, stopper eierens rolle ved observasjon. Ingen av disse situasjonene kan behandles på egen hånd, og ingen kan diagnostiseres med sikkerhet uten en fullstendig undersøkelse av munnen.
Tegn hos hesten din som du bør være oppmerksom på
Utspyttede høyballer, hele korn i hestepærene, uforklarlig vekttap og plutselig motvilje mot bittet er tegn som bør få deg til å undersøke munnen på hesten din. Her er observasjonslisten du bør ha i bakhodet. Ingen av disse tegnene er alene nok til å stille en diagnose, men hver av dem rettferdiggjør en sjekk.
- Sjekk fôringsplassen og gulvet etter hvert grovfôrmåltid. Tilstedeværelsen av utspyttede høyballer er det tydeligste tegnet: en hest som er skadet av en overbitt tann, danner ansamlinger av grovfôr som den klemmer mot skaden, som et plaster, før den spytter dem ut. Få hesteeiere kjenner til denne atferden, selv om den er direkte observerbar.
- Observer tyggingen: en hest som spiser unormalt sakte, som heller hodet til den ene siden eller som slipper hele biter ut av munnen, signaliserer ubehag.
- Kontroller hestepærene: hele korn eller strå av grovfôr som forblir lange, indikerer at tyggingen ikke lenger gjøres korrekt.
- Legg merke til gjentatte spiserørsforstoppelser, ofte knyttet til utilstrekkelig tygget fôr.
- Kontroller kroppstilstanden: et vekttap uten identifisert årsak bør systematisk føre til mistanke om tennene.
- Lytt i boksen: en gjentatt skjæring av tenner er aldri ubetydelig.
- Lukte på ånden: en sterk og vedvarende lukt, det utøvere kaller halitose, peker mot en infeksjon.
- Legg merke til neseflod fra ett nesebor, som kan signalisere en tannlidelse som har spredt seg til bihulene.
- Sjekk atferden under arbeid: motvilje mot bittet, forsvar under ridning, stiv hals, hode som kastes i været eller en hest som blir hard på den ene siden uten mekanisk årsak.
Disse observasjonene krever ganske enkelt tid tilbrakt sammen med hesten din. Daglig stell er fortsatt det beste tidspunktet for dette, og et komplett sett med stelleutstyr forvandler denne rutinen til en grundig kontroll.
En regel til slutt om dette punktet: hvis du er i tvil, få noen til å se på det. En kontroll som ikke fører til noe, koster uendelig mye mindre enn en tapt tann.
Tannpleie: hvem griper inn, når og hvordan
Tannpleie baserer seg på én munnkontroll i året, utført enten av en hesteveterinær eller en hestetannpleier. Vedlikehold av hestetenner er en del av den grunnleggende pleien, på lik linje med hovpleie eller den årlige veterinærkontrollen. Det er likevel den mest forsømte av de tre, nettopp fordi en overbitt tann, i motsetning til en sprukket hov, ikke er synlig.
To fagfolk kan utføre inngrepet: hesteveterinæren og hestetannpleieren, ofte kalt hestetannlege. Begge utfører munnundersøkelse, rasping og fjerning av ulvetenner eller melketenner. Kompetansefordelingen er imidlertid streng på tre punkter:
- Sedasjon og lokalbedøvelse er forbeholdt veterinæren.
- Ekstraksjon av en premolar eller en molar er et komplekst kirurgisk inngrep, forbeholdt veterinæren.
- Alle andre tannbehandlinger faller også under veterinærens ansvarsområde.
Konkret foregår en økt alltid på samme måte. Utøveren setter på en pas d’âne, en munnåpner som holder kjevene fra hverandre, noe som gjør det mulig å undersøke jekslene, tungen og innsiden av kinnene. Deretter vurderer vedkommende tannflaten og utfører om nødvendig rasping ved hjelp av en manuell rasp eller en elektrisk rasp. Sedasjon er noen ganger nødvendig, ikke fordi behandlingen er smertefull, men fordi støyen og følelsen gjør inntrykk på dyret, og en urolig hest kan ikke behandles på en trygg måte.
Et punkt fortjener å bli understreket, da det ofte misforståes: rasping må ikke være for invasiv. Hesten trenger et minimum av relieff på tyggeflatene for å kunne male fôret effektivt. Overdreven utjevning skader tyggeprosessen i stedet for å forbedre den. En hest som er korrekt stelt, skal ikke vise tegn til ubehag etter inngrepet.
Når det gjelder hyppighet, er den gode tommelfingerregelen årlig kontroll, vel vitende om at rasping ikke nødvendigvis er nødvendig ved hvert besøk. Det er bedre å få sjekket en sunn munn enn å la det gå et år til med en munn som trengte behandling.
Hyppigheten tilpasses deretter dyrets profil:
- Føll og unghest under 2 år: kontroll i forbindelse med annen pleie, deretter overgang til årlig rytme.
- Hest fra 2 til 5 år, under tannfelling: hver 6. til 12. måned, dette er risikoperioden for melketannkapper.
- Voksen hest fra 6 til 17 år: én gang i året.
- Hest over 18 år: minimum én gang i året, oftere ved vekttap eller dårlig allmenntilstand.
- Hest i arbeid med bitt: én gang i året, og uten å vente dersom hesten plutselig begynner å vise motstand.
En siste refleksjon for hesten under rytter: når det plutselig oppstår motstand under arbeid, fortjener munnen å bli undersøkt før man setter spørsmålstegn ved dressuren eller utstyret for ridning. Et bitt må forbli et kommunikasjonsverktøy, aldri en kilde til smerte i en sårbar munn.
Ofte stilte spørsmål om hestens tenner
Her er de seks spørsmålene ryttere og hesteeiere stiller oftest om hestens tenner, med et direkte svar på hvert av dem.
Hvor mange tenner har en hest i gjennomsnitt?
En voksen hest har mellom 36 og 40 tenner. En hoppe har 36: 12 fortenner, 12 forjeksler og 12 jeksler. En hingst har 40, fordi den i tillegg har 4 hjørnetenner, kalt hingstetenner. Enkelte hopper kan også utvikle hjørnetenner og ligge et sted imellom. I tillegg kommer av og til en eller to ulvetenner, disse små rudimentære forjekslene som ikke alle hester har.
Hvordan vite alderen på en hest ved hjelp av tennene?
Man observerer fortennene i underkjeven ved først å se hvilke permanente tenner som har kommet frem, deretter slitasjen på tyggeflaten, og til slutt vinkelen på profilen deres. De permanente midtfortennene kommer frem rundt 2 og et halvt år, de neste rundt 3 og et halvt år, og hjørnetennene rundt 4 og et halvt år. Deretter følger man nedslitingen og utjevningen av hvert par. Avlesningen er pålitelig opp til 12 eller 13 år, og blir et estimat utover dette.
I hvilken alder mister en hest melketennene sine?
Melketennene dukker opp allerede i første leveuke, og føllet har 24 av dem. De blir gradvis erstattet mellom 1 og 5 år, i denne rekkefølgen: midttennene rundt 2 og et halvt år, mellomtennene rundt 3 og et halvt år, og hjørnetennene rundt 4 og et halvt år. Det permanente tannsettet regnes som komplett rundt 6 år. En voksen hest ved god helse mister normalt ikke flere tenner, med mindre det skyldes infeksjon, traumer eller høy alder.
Hvordan ser tannsettet ut hos en hest på 3 eller 4 år?
Ved 3 års alder har hesten sine permanente fortenner, som er lett gjenkjennelige fordi de er bredere og gulere enn de tilstøtende melketennene, mens mellomtennene og hjørnetennene fortsatt er melketenner. Rundt 3 og et halvt år kommer de permanente mellomtennene frem. Ved 4 og et halvt år er det hjørnetennenes tur. En 4 år gammel hest har derfor en blandet tannstilling, i full overgang, noe som gjør dette til den enkleste perioden å datere, og også den mest sensitive når det gjelder gjenværende melketenner.
Hva er en ulvetann og må den fjernes?
Ulvetannen er en vestigial første premolar, svært liten, plassert i overkjeven rett foran den første ekte premolaren. Dens underkjeve-ekvivalent, som er sjeldnere, kalles grisetann. Den har ingen rolle i tyggingen. Siden den befinner seg i området der bittet ligger, blir den tradisjonelt fjernet før tilridning for å unngå smertepunkter. Beslutningen tas av veterinæren eller hestetannlegen, avhengig av dens posisjon og størrelse.
Hvor mye koster tannbehandling for en hest?
Spørsmålet om pris dukker ofte opp, og det gjelder selve inngrepet, ikke tannen som objekt. Prisen for en munnundersøkelse med rasping varierer avhengig av region, behandler, om sedasjon er nødvendig eller ikke, og antall hester som undersøkes i samme stall. Be om et prisoverslag fra en behandler i ditt område, og vurder å samle inngrepet med andre hester i stallen, noe som nesten alltid reduserer reisekostnadene. Sammenlignet med prisen for vekttap eller en tanntrekking, er en årlig kontroll fortsatt en av de best investerte postene i budsjettet for en hest.
Hestens tenner arbeider i stillhet, flere timer om dagen, gjennom hele livet. De ber bare om én ting: et oppmerksomt blikk i fôringskaret, og en årlig kontroll.
